Det finnes de som evig søker etter drømmemannen eller drømmedamen (alt ettersom). Jeg derimot, har lenge søkt etter drømmevennskapet. Spesielt etter at jeg så tv-serien Rome, som blandt annet skildrer et turbulendt men likevel så inderlig godt vennskap mellom romerne Titus og Vorenus. I serien så var de våpenbrødre i legion 13. De opplevde så mye sammen, noe som gjorde at de fikk en dyp connection til tross for hvor ulike de er. Vennskapet er basert på dønn ærlighet og gjensidig respekt.

Jeg ELSKET vennskapet mellom Titus og Vorenus, selv om den bare er fiktivt…og ikke minst: det fikk meg til å innse at jeg aldri har hatt et lignende våpenbror vennskap. Jeg har aldri hatt et så sterkt vennskap som jeg kan selvutvikle meg gjennom …. Serien fikk meg til å føle et savn og et lite tomrom inni meg etter et slikt et platonisk vennskap. Det var et savn jeg ikke trodde jeg hadde, siden jeg var fornøyd med vennene jeg hadde…men , ja, der sa jeg det: jeg var fornøyd. Og det var nok….til jeg fikk en wake up call av tv-serien på hvor stort mangel på dype vennskap jeg hadde.

I 20 årene har jeg vært gjennom 3 hamskifter av vennskap. Første hamskiftet var da jeg begynte på Blindern. Da fikk jeg mange Blindernvenner. Andre hamskiftet da jeg flyttet til Tønsberg…..For hvert hamskifte, så forandret jeg meg. Og de jeg beholdt av venner i mine hamskifter, de forandret seg pararelt med meg på sine måter. Nå er jeg i den tredje, hvor jeg ser etter våpenvennskap. OG DET ER IKKE LETT å finne når man er i min alder. For det virker som om de på min alder og eldre har nok med de vennene de allerede har vært så velsignet med å få. Misforstå meg rett: det er lett å bli kjent med mennesker syntes jeg, men det er ikke lett å få nye gode venner…og i hvertfall ikke lett å finne drømmevennen min i myldret av mennesker som allerede har funnet sin bestevenn og ikke har plass til en til eventuelt.

En annen ting til at jeg syntes det har vært utfordrende å finne en skikkelig god venn, er også fordi det er få mennesker som er spennende personligheter. Og så er det så mye som skal klaffe i et vennskap-….

En siste grunn til at jeg ikke har lett for å finne drømmevennen, er kanskje aller mest fordi jeg ikke har lett for å stole på folk….den eneste jeg stoler på i verden, er faktisk mannen min. Og tillit er überviktig for meg i et godt vennskap (jf Vorenus og Titus vennskap: basert på god tillit til hverandre!)Men på en måte er jeg heldigere enn ganske mange hva angår vennskap; for jeg har en bestevenn i mannen min. Han tilfredstiller alle punktene for hva jeg søker i et godt vennskap….men likevel, så har jeg lyst på en drømme bestevenn som ikke er mannen min i tilleg….hva kommer det av? Hvorfor er ikke mannen min nok når jeg har alt av bestevenn premissene i ham? :-/

(Btw, jeg er ikke viggo vennelaus, bare så det er skrevet så ingen misforstår meg her. Har venner, men ingen som jeg kaller bestevenn annet enn mannen min….)

En scene hvor titus og vorenus skildres…

Noen lenker jeg har funnet om venner:
Dagbladet artikkel om “hvordan man slår opp med en venn

Forskning.no : lev lenger med gode venner

Venner for harde livet. (Tittel på en bok også forøvrig (som artikkelen nevner). En bok jeg kjøpte til en av mine venner. Har ikke fått lest den enda.)

Kompiser og ikke venner? (aftenposten,)

SSB- statistisk sentral byrå om venner

NYTIMES

Tips oss hvis dette innlegget er upassende