Har sittet i hele dag og lest om sannhet (og mening) i forbindelse med filosofi-studiumet mitt..,…et veldig vanskelig og utfordrende tema å forstå og lære i grunn, fordi filosofene ikke er enige seg i mellom hvordan man måler sannhet og hva sannhet egentlig er eller ikke er. Sannhet er et relativistisk begrep i forhold til hvordan det brukes i de forskjellige språkhandlinger og kontekster, og utfordringen har derfor vært å prøve å fange ordet, binde det til en type funksjon og forstå det etter den funksjonen. En umulighet! For sannhet er et ord som lever sitt eget liv!. Selv har jeg averasjon å bruke ordet siden jeg  ikke tør å subjektivisere sannheten, for da blir det ikke lenger en objektiv sannhet men reduseres da til å egentlig bety subjektiv mening.

Etter hvert under lesning om sannhet, så vandret tankene mine til hva som er den sanneste sannhet jeg noen sinne kan erkjenne uansett hvilket målestokk og funksjon det skal brukes etter ..og det jeg kom fram til, må jo være sannheten om døden……

Det finnes sikkert flere sannheter i livet, men døden er ikke til å gå bort i fra som en krystallklar sannhet i vår eksistens. Men paradokset er at jeg ikke vet hva døden innebærer til tross for at det er en sannhet! Selv om jeg har min buddhistiske filosofi å lene tilbake på for å få et nogenlunde tilfredstillende svar, så er det likevel ikke en sannhet om døden, men heller en mening (subjektiv sannhet)…..

Anyway: uansett hvordan man velger å leve livet: husk døden, husk at vi en dag skal dø (momento mori)….men hvordan du velger å forholde deg til den sannheten og erkjennelsen om døden….ja, det får bli opp til deg….selv velger jeg buddhismens approach til døden.
ps: (Ble selvsagt inspirert til å skrive blogginnlegget også pga Mr Nova på vg-blogg som nettopp har “mistet” sin far til Døden….kondolerer).

Tips oss hvis dette innlegget er upassende