Jeg hadde tenkt til å blogge om lykke, men føler at et av blogg-innleggene mine får det mer fram enn meg takket være kommentatorerne der som skriver om lykke...fordi de skriver om det mer objektivt enn jeg vil klare å gjøre i dette innlegget.

……

Huff….. og jeg klarer ikke helt å skrive eller si hva lykke er rent objektivt og det til tross for at jeg har lest MYE om hva andre filosofer (og hva buddhisme)  har skrevet om lykke. Men det har bare gitt meg mange perspektiver på hva lykke er og ikke hva jeg selv nødvendigvis mener om lykke…..

Min subjektive erfaring derimot, sier at lykke er kjærlighet. Og det er derfor jeg hele livet søkte kjærligheten med stor K.  Og jeg fant den i mannen min. Han fullender meg og jeg føler jeg har min aller beste venn og lykke med ham. Jeg var en av dem som aldri var lykkelig singel. Joa, jeg var fornøyd og levde et typisk selvrealiserende liv som singel, men kjærligheten var det som gjorde at jeg føler at jeg har selvutviklet meg mest…og det har gjort meg lykkelig….
Så det jeg prøver å si, er at jeg er en av dem som blir lykkeligere av å selvutvikle meg enn å selvrealisere meg. Og den beste form for selvutvikling jeg har opplevd, er faktisk gjennom kjærlighet imo….Jeg har vokst mer i det parforholdet jeg har med mannen min enn jeg gjorde som singel.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarte å selvutvikle meg i like stor grad da jeg var singel som nå…….Og i parforhold eller ikke:  jeg burde føle at jeg uavhengig av en annen klarer å selvutvikle meg ..(og finne lykken uavhengig av mannen min?)

Hva mener du? Når er det du selv føler at du har selvutviklet deg mest? Og føler du at lykken har noe med selvutviklingsprosessen og selvrealiseringsprosessen?

ps, se hva jeg og nøkkerosa skriver om selvrealisering contra selvutvikling i forrige blogg-innlegg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende