….Jeg har ikke vært flink til å blogge regelmessig i det siste…joa, litt gnøkken i snuffelen som har gjort at det for de fleste av bloggerne her på vgblogg (inklusive meg) har hatt problemer med å blogge den siste tiden…ser ut som det er mer i ordnung nå…men mest fordi det har vært mye i livet mitt som har tatt min oppmerksomhet fra bloggingen…sånn er det bare av og til. :-/ Men nå vandret tankene mine til noe jeg syntes er verdt å blogge om, så nå tar jeg meg 10 minutters tid til å blogge om livet generelt før jeg fyker videre.

Til helgen skal jeg til Sverige på begravelse, til min families familiested gjennom mer enn 50 år. Alle mine besteforeldre er døde, så det er ikke mine besteforeldres begravelse jeg skal til, men til min moster Sonjas begravelse.

Emmekärr, mitt andre barndomshjem og sommerhjem , var opprinnelig moster Sonjas og hennes lillebrorsans hjem. Men de ønsket familien min velkommen inn i deres familie, og sånn ble vi familie i ånden med moster Sonja i mer enn 50 år. Og slik ble også gården også vårt hjem, selv om det ikke står slikt i papirene. Min farmor og farfar var moster Sonjas bestevenner og arbeidskamerater på gården, og de levde så og si lykkelige alle sine dager på gården.

Moster Sonja

Moster Sonja var 10 år år da moren hennes døde. Hun ble da kvinnen i huset og måtte ta vare på sin lillebrorsan som da var 5 år mens hennes far tok seg av gården. Da hun ble 15 år, ble hennes far sengeliggende syk, så da måtte hun også ta vare på faren i tillegg til lillebrorsan og gården! Jeg har ikke fått høre hva slags sykdom det var (skal spørre far i helg når vi drar sammen til begravelsen), men hennes mors død tok fra henne barndommen, hennes fars sykdom og gården tok fra henne hennes ungdom og 20 årene. Sånn er livet….

Hun var alltid et skikkelig arbeidsjern, og det skal sies i den anledning: å drive en gård er en livsstil, for arbeidstidene er hele døgnet! Og i tillegg hadde hun far og lillebrorsa å ta seg av! Faren døde da hun var 30 år, og da var hun blitt for gammel til å få seg en mann, dvs hun ble en peppermø. Og dessuten, så var det ikke akkurat mange å ta av på bygda, siden de fleste menn i hennes alder var gift. Sånn var det faktisk på den tiden: kvinner ble peppermø når de nådde en viss alder…. Livets realiteter  tok den muligheten fra henne: drømmen om å lage en egen familie, drømmen om en partner. Livet kom i veien for drømmene. Hennes lillebrorsa forøvrig fikk muligheten moster Sonja aldri fikk: han fikk seg en kone da han ble gammel nok og flyttet vekk fra gården og inn i byen. Han hjalp Sonja av og til på gården (spesielt om sommeren), men driften stod hun for, alltid. Han fikk muligheten til å studere og jobbe med det han ønsket,han fikk muligheten til å få seg kone…ikke noe urettferdighet i det, sånn var det bare.

Min farmor, farfar og far kom til Emmekärr da moster Sonja var 30 år (pluss minus, husker ikke presist her), og de ble da hennes første nære venner. Hun så alltid på min far som sin egen nevø og tok seg også godt av ham. Og da min far fikk oss barna, tok hun også seg godt av oss.

Moster Sonja ble 77 år. Hun var senil de siste årene av sitt og endte opp på eldreomsorgen. Jeg var innom henne i fjor….hun var virkelig ikke til å kjenne igjen. Og jeg ble skikkelig rørt av å se så mange flotte bilder av familien min og meg rundt omkring på rommet hennes….for vi var virkelig som en familie hun aldri fikk.  Ikke akkurat det hun drømte om, men likevel noe var vi. :-)

Livet kom i veien for drømmene hennes…..men det gjorde ikke noe, for hun hadde likevel et godt liv. :-)   Hun hadde oss, lillebrorsan og hun trivdes faktisk å leve på gården selv om hun aldri valgte det selv.

ps…Hennes lillebrorsa og konen hans fikk heller aldri barn eller arvinger til gården de heller, så hva som skjer med gården deres, vil tiden vise.

PPS: ANBEFALER FILMEN  “UP”! Filmen minnet meg faktisk om moster Sonja, selv om historien er helt ulik Sonja’s livshistorie….men det samme skjer der som med Sonjas liv: livet kom i veien for parets drømmer, men de hadde likevel et godt liv! Viktig budskap å huske på:  å ikke bli lei seg eller skuffet selv om livet ikke blir slik man drømte og ønsket det skulle bli når man blir gammel…for man kan likevel ha hatt et godt liv

Tips oss hvis dette innlegget er upassende