Hver generasjon har grupperinger med nysgjerrige individer som tør å spørre “hvorfor”. Personlig liker jeg best de små mellom 3 til 8, siden de har begrenset med erfaring og alltid har morsomme undringer. På sin plass å eksemplifisere med lillesøsteren min Pamelein da hun var 5 år :

Min danske familie har sterke tilknyttninger til Vättern i Sverige, som er Sveriges nest største innsjø (tidligere også kåret til Nord-Europas reneste innsjø). På de kaldeste vintre, så blir isen så tykk at biler kan kjøre oppå isvannet uten at isen så mye som lager en knekk. Når vinteren er så kald og isen så tykk, så er det drøss av hobbyfiskere som fisker i sånne små i shull. Far og lillesøster Pamelein gikk en tur på isen for å møte en kamerat af far som isfisket. Pamelein hadde aldri sett noen som isfisker før og gikk usjenert til fars kamerat og spurte:

-Hva gjør du?

-Jeg fisker…

*Pamelein tenkte litt, så at han ikke hadde fått noen fisk…*

-Hvorfor får du ikke fisk?  

*Mannen tenkte nå at han skulle svare litt lurt og morsomt, og svarte;*

-Fordi fiskene har tatt ferie til syden

*Pamelein så enda mer hvorfor-spørrende ut….og så kom det;*

-Men hvorfor fisker du her da?

He he he….kameraten sklei av stolen av overraskelse over  oppfølgingsspørsmålet for en 5 åring. Med tanke på hennes erfaringsgrunnlag og lave alder, så syntes jeg det var et intelligent spørsmål. For allerede da viste hun høy logisk sans ut i fra informasjonen hun var gitt.  Derimot; hadde en 15 åring, 25 åring eller en 50 åring stilt de samme hvorfor spørsmålene som Pamelein , så hadde det liksom ikke blitt like søtt eller intelligent. For da forventes det en viss erfaringsgrunnlag som gjør at man burde skjønne sånt på egenhånd uten å stille hvorfor. (Hvis man er nordisk vel og merke).

 

En annen generasjon med “hvorfor, hvorfor…” som jeg setter pris på, er de mellom 14 og 18 som er kritiske og som med sine hvorfor’er  skiller seg ut fra mange på sin egen alder. Beste eksemplet på en god “hvorfor” kandidat i den aldersgruppen, er en som tidligere var kunde på det ene treningsstudioet jeg jobber på (jeg jobber på 3 treningsstudioer bare sånn at det er sagt).  Hun heter Jenny (fiktivt navn) og var 17 år da jeg traff henne første gang som pilates kunde i fjor høst. Hun var med på så og si alle pilates-timene mine og hadde hele tiden genuint gode spørsmål til hvorfor jeg gjorde pilates-øvelsene som jeg gjorde. Av og til hadde jeg faktisk ikke svar…. takket være hennes hvorfor-innstilling, lærte jeg faktisk mye mer fordi da måtte jeg i etterkant sjekke opp.

Jenny er i tillegg veldig begavet i pilates og lærte fort . Jeg likte henne. Og når hun i tillegg var så flink og hadde en positiv hvorfor-innstilling, så tenkte jeg; “hvorfor ikke la henne prøve seg som pilates-instruktør? Hun har talent, er smart og pen å se på. Joa, hun er ung og uerfaren, men det er vel ingen hindring…”. Jeg fortalte salsjefen om henne…kort tid etter, så skulle hun på jobbintervju! :-) Dagen før hun skulle på jobb-intervjuet, fikk jeg en annen type hvorfor-spørsmål fra henne per tekstmelding:

Hei Faustina. I morgen skal jeg på intervju med Ronny (fiktivt navn). Er du sikker på at jeg passer som instruktør? Jeg har ingen erfaring som instruktør og jeg har bare hatt pilates i 4 måneder med deg og bare litt yoga erfaring.  Hvorfor syntes du jeg skal prøve?”

Jeg humret veldig av denne type hvorfor-spørsmål, som også er typisk for generasjonen hennes (eller kanskje alle generasjoner?). Det er bra at man har noen hvorfor-spørsmål som gjør en litt selvkritisk til egne evner, noe som vitner om at man også er moden for jobben imo. Jeg svarte henne per tekstmelding:

Vet du, jeg hadde ikke en dritt instruktør-erfaring før jeg begynte, så jeg haddde helt likt utgangspunkt som deg i grunn.  Jeg satt med litt av de samme tankene som deg dagen før jeg skulle på intervju, men så tenkte jeg: det får være opp til salsjefen å bestemme om jeg er god nok eller ikke til å få prøve meg. Jeg fikk jobben på bakgrunn av at jeg var positiv, hyggelig og lett å kommunisere med. De samme egenskapene har du, så derfor syntes jeg du skal prøve. Husk at du må begynne et sted… og erfaringen får du jo ikke før du har prøvd , eller hva? Jo da, du kommer garantert til å gjøre noen feil, men de vil du også lære av. Det er nettopp det som kalles erfaring bare med pent navn (Fritt etter Oscar Wilde).

Hun fikk jobben. :-) Så derfor referer jeg til henne som tidligere kunde. ;-) De andre instruktørene har også bemerket hvor  talentfull og flink hun er til tross for hennes unge alder og lille erfaring fra før. Det er ikke vanlig å ansette unge jenter til å bli instruktører og i hvertfall ikke vanlig å oppdage at en av kundene har potensiale til å bli instruktør. Men man gjør unntak for sånne hvorfor-jenter som Jenny.

 

Det er mange flotte ungdommer i Jennys alder som har mange interessante hvorfor- innvendinger. Den generasjonen gir meg håp og tro for fremtiden når de er som henne.  MEN….dessverre nok ikke mange nok som Jenny syntes jeg til tider….for de MEST irriterende “hvorfor” menneskene er faktisk også å finne i Jennys  aldersgruppe;

  1. -De spør ikke hvorfor fordi de er nysgjerrige, de bare spør masse hvorfor uten å ha reflektert litt selv før de spør dumme spørsmål.

 

Til og med fem-åringer spør ikke så dumme spørsmål som dem til tider (eller kanskje?). … og hadde de vært litt mer som Jenny i nysgjerrighet og spørsmål, ….huff… akk og ve…mister håpet når jeg møter for mange av disse menneskene…

 

De mest utfordrende pilates-kundene er nemlig som regel hvorfor-generasjonen mellom 16-18 (som ikke er som Jenny) og som kommer i regi av videregående skole med gym-lærerne sine . Ferskt i minnet er gårsdagens pilates-time for 1.klassinger fra en videregående skole i lokalmiljøet. Å gud, som jeg på mange måter gruet meg til å bli oppgitt over 60% av elevene fordi de ikke tenker (og føler) seg om før de spør, og jeg gruet meg 1100 % til lederpersonlighetene teite spørsmål…. Først om  den første gruppen:

  1. De spør før de har giddi å reflektert litt, noe som i min verden vitner om lite intelligens. I det minste syntes jeg man alltid bør prøve å finne svarene selv for å få testet ut sin logiske sans (i sånn ca 10 sekunder  og gjerne litt til). Hvis det etter noen sekunder fortsatt står helt stille, ja da er det på sin plass å spørre. Men neeeeiiiii da, ikke disse her.  Spør først, for de er for late til å tenke ut på egenhånd først.

 

 Et eksempel fra gårsdagens pilatesklasse med dumt spørsmål:

Vi gjorde en øvelse hvor man ligger på ryggen med føttene 10 cm fra  rumpen slik at knærne peker opp. Poenget med øvelsen er å kjenne bekkenet og ryggen når man heiser rumpa opp.  En avasering av øvelsen er å se på bildet nede her (kalles shoulder bridge) :.

 

En av gutta skjønte det ikke, så mens de andre gjorde øvelsen, så gikk jeg til ham personlig for å demonstrere en gang til. Men så ser han dumt på meg og spør hvorfor jeg et kort øyeblikk la hendene på hoftene når jeg viste øvelsen . Jeg tenkte; “kødder du??? Er du så tett at du ikke skjønner at man også bruker hender til å kommunisere? “…men jeg svarte høflilg;” bruker hendene for å demonstrere hoftevugget før jeg heiser opp ryggen virvel for virvel. Hendene skal ellers ligge på gulvet… ”  

 

Lederpersonlighetene fra den generasjonen…..uff…hvor skal jeg starte….hmm…jo;:

 

  1. lederpersonlighetene som liksom skal ha sterke meninger, har så sterke (og til tider f*ckings dumme meninger) som de forventer at resten av flokken i klassen skal jatte til. Når de spør, så gjør de det (som oftest) bare for å prøve å drite ut den de spør, som regel da læreren(e) eller meg. De forventer applaus, latter osv så og si på kommando fra resten av elevene (eller  fra sitt “hoff”) . Jeg har til gode å se en lederpersonlighet som ikke har en mobbete’ væren overfor lærere og andre autoriteter i klasserommet (dvs i pilates-rommet denne gangen).

 

I går var ikke unntaket, for her var det nok av sterke personligheter og ledere…faktisk mer enn jeg har hatt noen sinne i en skoleklasse. Lærerne forberedte meg på at det var litt flere enn vanlig av lederne, slik at jeg fikk 5 minutter på å bli mentalt forberedt på å ta dem hvis de prøver seg. Det sier i grunn sitt når attpåtil lærerne må advare meg 5 minutter før timen for hva jeg har i vente…..

 

Fortsettelse følger…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende