Individualiseringsprosessen som startet sånn ca rundt 1500-tallet i Italia, er i vår tid i sin gullalder. Dette ser man i lys av ordene selvrealisering og selvutvikling, noe som så og si alle jeg kjenner og leser om, driver med i mye større grad enn før.


Men legg merke til at…..:

  1. Ordene selvrealisering og selvutvikling brukes om hverandre ukritisk av forskjellige instanser. For betyr nødvendigvis selvutvikling det samme som selvrealisering? Hvis så, hvorfor? Google ordet og se selv.
  2. Selvrealisering og selvutvikling brukes ofte normativt av de fleste coacher, livsstileksperter, psykologer og av andre mennesker. Vil det altså si at det finnes en oppskrift som garanterer suksess og lykke hvis og bare hvis man følger disse oppskriftene?
  3. Oppskriftene tilpasses så klart på individnivå, og det er visstnok opp til individet å finne ut hva som passer h*n i myldret av lykkeoppskrifter der ute. Men hvordan finner h*n fram ? Mon tro om individet finner opp sin egen oppskrift også?
  4. Det taes alltid utgangspunkt i drømmer, dvs ens personlige drømmer, som da skal tilpasses de lykkeoppskriftene de har funnet fram til. Og drømmene skal igjen hjelpe til å finne ens egen kjerne, substans osv osv.. Men hva om man faktisk ikke har noen drømmer, og hva om man er i tom i kjernen slik som Per Gynt (kanskje) var?
  5. Lykke er tett forbundet med begrepene selvutvikling og selvrealisering. Målet med selvrealisering og selvutvikling er jo nettopp lykke (og suksess). Men noen hevder også at lykke og suksess er også prossessen underveis….Det jeg undres over, er hvorfor det mange hevder at det er må selvrealisering/selvutvikling til for å oppnå lykke og suksess. Hva med camperne, dvs de som er fornøyd og lykkelig der de er i livet uten å bedrive selvrealisering?
  6. Innen humaniora vitenskapene og miljøene var man opptatt av et annet ord som implisitt innbefattet selvrealisering og selvutvikling, og det var dannelse. Det var heftig diskurs om det for noen år siden i Morgenbladet og andre medier hva dannelse er og hva oppskriftene for å oppnå dannelse var. Og jeg må innrømme at jeg har savnet den samme kritiske diskursen innen selvrealisering og selvutviklingskonseptene. Hvorfor har ikke de konseptene vært igjennom den samme katarsis prosessen som ordet dannelse har hatt  gjennom diskusjoner? Og ikke minst: hvordan og hvorfor impliserer dannelse selvrealisering og selvutvikling?

Disse punktene jeg har tatt opp, er punkter jeg vil ta videre opp i neste blogg-innlegg, hvor jeg gjør min egen tolkning av konseptene og min egen lille oppskrift….Den er ikke nødvendigvis mer riktig enn andres, men den er riktig for meg.            too be continiued….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende