Dette er et innlegg om de første thaiene som kom til Tønsberg på slutten av 70-tallet og utover på 80 tallet. Jeg tar da med utgangspunkt i hvordan min mor og hennes thailandske omgangsfeller hadde det i Tønsberg by.  Jeg lager et innlegg om dette fordi flere her faktisk har etterspurt at jeg skriver et blogginnlegg om hvordan thaier har det her i Norge. Og jeg tenkte i den anledning å ta en litt sosial antropologisk approach ved å sammenlikne det med hvordan thaiene hadde det for ca 30 år siden contra hvordan det er i dag. Litt for å sette litt perspektiv på ting ved å sammenlikne forskjellige ti-år, men også fordi jeg syntes selv det er interessant å se hvordan utviklingen har gått. Dette blir veldig på lokalt plan hvordan thaiene hadde det før, siden jeg ikke vet om hvordan thaiene har hatt det rundt om i landet annet enn i Tønsberg. Likevel, så tror og håper jeg at det som er på lokalt plan (mikroplan) kan fungere som illustrerende på hvordan mange thaier generelt har hatt det i landet før contra nå?

Veldig mye av det som jeg kommer til å skrive om thai pionererne i Tønsberg, handler om utfordringer de virkelig har hatt i forhold til hvor mye lettere ting faktisk er nå. Kan hende vi kan si Tønsberg spesielt og Norge generelt har gjort noe riktig i forhold til integreringspolitikk de siste 15 årene? Opp til dere å vurdere.

Thailandske kvinner i Tønsberg by for ca 35-25 år siden (contra hvordan det er i våre dager).


 
Mange av de første thaiene som kom hadde aldri opplevd de kalde vintrene slik vi kan ha i Norge. Litt artig, men moren min og noen av hennes thaivenninner forstod ikke hvorfor nordiske folk i det kalde vinterlandskapet snakket så det røk ut røyk ut av munnen når de ikke røykte sigaretter i filmer. Var det deres atman (dårlig oversatt “sjel”) som kom ut av munnen? Moren min skjønte det først når hun var i Norge på vinteren og fikk oppleve selv all “røyken” som kom ut av munnen når hun pustet ut i den bitende kulden. Det var så uvandt med all kulden, og det var ingen som hadde fortalt henne i sitt hjemland hvor kaldt kaldt kunne være. Ikke bare kaldt klimatisk, men kaldt folkeslag i bysjelen Tønsberg. Ikke bare savnet de solens varme stråler, men også savnet de varme solstråler fra mennesker med glade og smittende smil. Alle så så sure ut, spesielt på vinteren når det kom røyk ut av munnene deres. Det skal sies: tønsbergenserne var ikke akkurat så inkluderende på 70-80 tallet. Thaidamene syntes også det var uvandt å ikke få lett venner i nabolaget, for de fleste thaiene var vandt til at det er lett å få seg venner når man kommer til nytt sted (spesielt utenfor Bangkok så klart). Tønsberg var en by det var lett å bli deprimert i for en helblods thai-dame.

Den største gleden de kunne finne på vinteren som kunne bøte på de fæle vintermånedene, var den thailandske maten. For maten, som jeg har skrevet i tidligere innlegg om thaier, er halve identiteten og deres største glede. Men; det var utfordrende å kunne få thai-mat så ofte som de ville siden det var ingen kolonial butikk som hadde østlig mat.  Nærmeste matbutikk med thai-mat var i Oslo….(senere i 80-årene, kom det Asia mat i Drammen, men det var likevel langt unna når det ikke var vanlig å kjøre lange strekninger for bare å kjøpe mat!). Så de thai-damene som hadde bil og lappen, tok en gang i måneden og kjørte til Oslo for å kjøpe thai-mat og samlet sammen rundt piknikk teppe på stuegulvet og koste seg med thai-mat . Men ellers i måneden, når det ikke var noe thai-mat igjen, var det ensomt med norsk mat. ( Mor sier det faktisk så morsomt: norsk kulinarisk opplevelse er jo bare salt og pepper ! Ikke spennende i det hele tatt! Ikke rart nordmenn er sure når de bare har så lite krydderier i maten og i livet!)

Det som gjorde mange thai-damer ekstra ensomme på vinteren (og ellers) i Tønsberg , var når mennene deres var på sjøen. For på den tiden, så var ektemennene deres stort sett sjømenn. Det var nesten uvanlig om ektefellene var vanlige norske menn med land-jobber.  Og på den tiden, så var sjømenn på sjøen gjerne mange måneder ad gangen! Min far , som er sjømann og maskinist, var så mye som 8 måneder ute (!!) ad gangen på den tiden! Og tenk dere det: mamma, en utenlending, alene med storesøster og meg, i et ukjent by i et ukjent land uten annet nettverk enn thaidamer og deres sjømenn! Byen som da ikke hadde verken norsk-opplæring eller et miljø som kunne inkludere /integrere henne i Tønsbergsamfunnet, gjorde det ikke lett for mamma å møte andre tønsbergensere med mindre deres sjømenn introduserte dem. Slik var det for de fleste thai-damene i 70-80 årene. 

 

Og hvis thai-damer trengte hjelp til noe som forutsatte at de kunne norsk og det norske offentlige systemet, hvem kunne de be om hjelp om ikke mennene deres? De ble veldig avhengig av deres menn, samtidig som de ikke hadde mennene deres rundt til å hjelpe dem med noe så enkelt som telefonering til diverse ting. Mange av thai-damene var også ofte analfabeter og dårlig i engelsk, noe som ikke akkurat gjorde det lettere å være thai i Tønsberg by.

Thai-damene som kom til Tønsberg, ble så og si “tvunget” til å bli venner med hverandre på tvers av interesser. De traff hverandre gjerne gjennom ektefellene deres som hadde kollegaer som også hadde giftet seg med thai-damer.  Men det har kanskje vært den største utfordringen i grunn i Tønsberg: å bli venner med hverandre selv om man ikke alltid hadde felles interesser. De ble liksom venner bare fordi de tilfeldigvis var thaier. Og det som er med thailandsk språk, er at det er mye forskjellige dialekter akkurat som i Norge. Så det førte ofte til misforståelser, krangler og det som var fordi man ikke helt kommuniserte på sin lokale thai-språk. Moren min var priveligert som kan snakke både laos, salam-thai (slum-thai) og høy-thai, så hun ble fort et sosialt lim for mange thaier. For å få tiden til å gå blandt thai-damene, så ble det mye kortspill med penger. De fleste tønsberg-thaiene ble faktisk spillegale (og mange av dem er det fremdeles!).

Jeg tror faktisk så og si alle thai-damene i Tønsberg (som var i mammas miljø) var utro mens ektemennene deres var på sjøen. No brainer, siden mennene deres kanskje bare var to måneder hjemme og resten av året ute på vann. Men mennene var like mye utro som konene, så det var litt sånn stilletiende aksept at man var utro. Jeg tror det ikke var lett å være trofast når man ellers var ensom og helt alene med barna. De trengte kjærlighet, varme og nærhet…og så klart sex.  Og dessuten så hadde mange av thai-damene tillitsproblemer til menn generelt, siden de er vandt til at thai-menn er notorisk utro. Så de skulle ikke være noe dårligere enn mennene deres hva angår troskap. Husker jeg ikke helt feil, så var det et domino-effekt med skillsmisser av tønsberg-menn og tønsberg-thaier på slutten av 80-årene og begynnelsen av 90-årene. Det var få som ikke skilte seg. Joa, det skyldtes nok utroskap og kulturkonflikter, men også tror jeg det var fordi mange av thai-damene begynte å bli litt mer som norske kvinner. For de fant ut hvor sterke, selvstendige og uavhengige norske kvinner var i forhold til thai-damene. De så alle fordelene de norske kvinnene hadde, og ville også ha de fordelene. Men det var også det som gjorde at mennene kanskje mistet interessen for thai-damene deres når de begynte å bli for norske….Pappa har sagt det så utrolig treffende: ” hver gang thai-damene fikk lappen, så tok det faktisk ikke lang tid før hun også tok ut skillsmisse. Som om det å ha kjøre-sertfikatet ble et symbol på thai-kvinnens selvstendighet. “Så han var faktisk skeptisk mot å gi min thailandske eks-stemor lappen for da var han redd hun ville skille seg. Og he he…tok ikke lange tiden før hun også gjorde det da hun også fikk lappen, men det var kanskje ikke av de samme grunnene. Bare tilfeldighet, eller?

Å være tønsberg-thai  i dagens Tønsberg.

Thai-damer nå til dags, har det mye lettere enn pionererne . Nå er det hele tre asia-mat butikker. Det hjalp veldig med den aller første som kom i 94 like ved Tønsberg bibliotek. Den heter “lille houng”. Den matbutikken har betydd ALL VERDENS for thaidamer! Det har vært et sted hvor de kan møtes, snakke om mat og handle mat. Det har vært et sted hvor de har kunne treffe hverandre. (Så et must for enhver kar som skal ha en thai-dame i sin by:_ Sørg for at det er en ASIA MAT SHAPPE  nearby! Det gjør hverdagen til en matelskende thai-dame så mye lettere!!!!!!!!!!!!! :-D )

Nå til dags finnes det norsk-opplæring, og det er lettere for thaiene å komme inn i arbeidslivet og gir dem muligheter til å inkluderes mer med nordmenn. Bare det er et slag for bedre kommunikasjon mellom thai-damen og lokalfolket, men også det er gunstig for ekteskapet mellom en tønsbergenser og en thai-tønsbergenser! For tenk så deiligt å endelig forstå ektemannen din på hans eget språk! Noe som ikke lot seg gjøre like enkelt før!

Heldigvis, så er det slik at sjømenn ikke er lenge på sjøen lenger. Noe som gjør at det ikke lenger blir alt for ensomt om vinteren lenger. Og i disse internett og mobil-telefon og skype tider, så er det enda lettere å være gift med en sjømann når man er en skravlete thai-chick!

Det har også hjulpet på at Tønsberg har fått flere restauranter og et byliv i helgene. For thaier elsker å gå ut på byen å feste og møte glade mennesker! Det er som jeg også har registrert: det er som om nordmenn i Tønsberg bare er glade og smilende når de er på byen!  Så thai-damer, spesielt thaidamer fra Bangkok, føler litt at de er i hjemmetrakter når det er litt byliv (sier ikke at Tønsberg har blitt en metropolis på størrelse med Bangkok, men det er bedre enn hva det var av byliv!) .På 80-tallet, var det faktisk lite “på byen” fenomen annet enn noen få brune og kjedelige puber med alkiser. Og så klart: sommeren i Tønsberg, med brygga, da smiler flere mennesker enn ellers i året i Tønsberg! Noe som også gjør det lettere å være thai!

Og finally! Det er så mye lettere å være thai i byen nå som tønsbergensere reiser mer abroad. Det er mange som har vært i Thailand og eller hørt om Thailand. Noe som gjør at thaiene nå til dags føler at tønsbergenserne bryr seg mer om dem- :-)

Epiblog

Men det jeg har tenkt, er at thai-pionererne i Tønsberg burde ha hatt sin egen lille historiebok om hvordan det var å være thai i byen før contra nå. Det  blir som et glemt kapittel i Tønsbergs lokalhistorie at dem ikke har fortalt sine historier. Det jeg har fortalt nå, er litt i generelt på overflaten om hvordan det var å være thai før uten å gå i dybden.  En jobb for en sosial-antropolog her kanskje? :-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende