…….jeg kan tro på reinkarnasjon ut i fra buddhistisk perspektiv…Blandt annet fordi det ikke har konseptet”sjel” overhodet i sin filosofi. Buddhismen har “atman” og  det betyr noe tilsvarende som essens, kraft, energi, klister, det, kausalitet. Dessverre har “atman” ( “b’atman” på thai ;-P ) misvisende nok blitt oversatt til “sjel”. Og reinkarnasjon har blitt oversatt til “sjelevandring”, noe som også er feil siden det ikke finnes noen sjel som vandrer; det er det som er i det evige livets hjul ut i fra hvilken karma man har klistret seg på det. (Slik jeg har tolket buddhismen). “Sjel”  betyr slik jeg har forstått det ut i fra et kristen filosofisk perspektiv, noe som tilsvarer det descartianske dualistiske fenomenet. Og det er ikke der buddhismen er.

Jeg tror ikke på en immateriell sjel , jeg tror ikke på at “mind” er det samme som sjel. Jeg tror ikke sjel finnes annet enn som et poetisk ord;  et ord med mye poetisk kraft og som kan være et metafor på vårt indre liv…..and that’s about it.

Du undrer kanskje over hvorfor jeg har kommet fram til den personlige overbevisningen om sjelsfenomenet? Jeg skal prøve å fortelle hvorfor så godt jeg kan gjennom to begravelses episoder i livet mitt som har overbevist meg om hvorfor jeg tenker slik metafysisk om kropp vs sjel …..

Om  min eks-”stefar”…og begravelsen.


Da jeg var 7 år, fikk mamma en ny kaveler etter at hun separerte seg fra pappa. Han kalte vi Young, som betyr “høy” eller “lang” på thai (vi er litt sånn blandt noen av oss thaiene: vi liker å gi hverandre kallenavn. Jeg blir jo selv kalt “Ling” som betyr apekatt på thai ;-) ) . Young var skikkelig lang, dvs 2,04 meter høy! Jeg må innrømme at jeg syntes det var skikkelig moro at mamma var blitt sammen med en så høy kar med tanke på at hun selv bare er 1,55 uten høye hæler.  He he! Et morsomt syn for et lekent barnesinn! ;-) Uansett: han var en utrolig kjernekar, han var kunstnerisk anlagt, kunnskapsrik,  eksentrisk og så ut som en vakker blå-øyd blond amerikansk tennis-spiller tatt ut fra en 30-talls film. Jeg digget ham! Han var så kul å leke med, han likte å spille mye nintendo 8 bits med meg og storesøster sølvgorilla….og han var så flink til å være teateralsk i mange av lekene vi lekte! Jeg elsket hans teateralske humor og connectet godt med ham! Han var min beste venn (hadde ikke akkurat så mange venner i min barndom, så derfor var jeg ekstra takknemmelig for at mamma hadde klart å få seg en så bra kar for både henne og barna. :-)   ) Selv om mamma aldri forlovet seg med ham eller giftet seg med ham, så ble han som en stefar og familiemedlem for meg. Han var et kjempe bra menneske!

Med mamma, så kom mer og mer hans ekte “jeg” fram. Det måtte være nettopp være mamma som fikk fram den siden i ham fordi hun kommer fra en thai-kultur hvor ikke transeksuelle er tabu. Så da jeg ble 9 år, kom mer og mer den transeksuelle siden av ham fram takket være mammas toleranse for det. Men det gjorde også at forholdet tok slutt til slutt, siden det ikke er helt mammas greie å være med en transeksuell 2,04 meter høy mann…(beklager: dame). Men de forble gode venner, og han fikk bli i livet vårt som en stefar ….eller stemamma …..uansett: h*n ble lenge i livet vårt, og vi godtok h*n for den h*n var.

Etter hvert så utviklet Young seg ms, og den ble ekstra framprovosert av at h*n hadde anoreksia. Så for hvert år som gikk, ble Youngs kognitive evner dysfunksjonelle på grunn av ms’en (og anoreksiaen). Det vil si: h*n forsvant mer og mer “sjelelig” og var ikke den h*n engang var. H*n døde bare 38 år gammel og 45 kilo (!)  .pga kombinasjonen av ms og anoreksia .

På begravelsen til Young, var jeg så klart i sorg…..som alle andre var. Men den største sorgen var ikke at h*n faktisk døde. Misforstå meg rett: det var en stor sorg det også, og jeg savner ham umåtelig og skulle ønske h*n levde. ….Men sorgen var faktisk erkjennelsen over hva slags sjel som gikk over til den andre siden? Den h*n ble på slutten: en grønnsak,et  mentalt tilbakestående zoombie?  Ellerden flotte “sjelen” som jeg husket h*n som på sine beste dager? For hvis det var som den grønnsaken h*n ble, så syntes jeg det var urettferdig at sjelen hans/hennes i neste liv skulle være zoombie!  Så ble jeg også forvirret over hvilket kjønn sjelen hans eventuelt skulle ha i livet etter døden: den h*n ønsket å være, eller det biologiske kjønnet? Og slik fortsatte denne evinnelige tankegangen min om identiteten til sjelen hans i livet etter døden…..til jeg kom til den erkjennelsen over å ha følt meg lurt over å ha trodd på sjel ut i fra decartiansk perspektiv overhodet! For det var da det slo meg som en eksitensiell sannhet :

Det finnes ingen “evig sjel”! Det finnes overhodet ingen imatteriell sjel!


For hvis sjelen er evig i forhold til kroppen, så er det heller ingen forandring i sjelsevnene. Forandring forutsetter prosesser, metamorfoser, og det har en begynnelse og en slutt. Og det kan ikke en sjel ha, kan det vel? Jeg husker at da jeg kom til den erkjennelsen på grunn av Youngs dødsfall og begravelse, følte jeg meg så skikkelig snytt av vestens decartianske sjelsbegrep……….Og dessuten: hvor var sjelen før livet? Og hvorfor skulle den leve etter døden hvis den så eksisterte? Faktisk ble jeg så rasende på at jeg har sett på det som et aksiom i hele mitt liv.


I helgen som var, var jeg på min moster Sonjas begravelse. Hun hadde en enkel begravelse, hvor det kunn var en liten minnestale foran en urne hvor asken hennes er, og så var det en nedsenking av urnen i hennes foreldres grav. Denne begravelsen var faktisk min motivasjon for å samle tankene om sjelen og livet etter døden per blogg. Og så er det en fin anledning til å skrive litt mer om denne fantastiske kvinnen jeg husker henne som:-

Min moster Sonjas 8 år lange dødsprosess…..


Moster Sonja døde av senilitet til slutt… Metaforisk sett  “glemte” hun til slutt å leve, fordi det var en sakte prosess hvor livet ebber ut på grunn av at hennes kognitive evner glemmer å fungere, likeså kroppsfunksjonene hennes. Før hun ble senil, så var hun et fantastisk hardtarbeidende bondekvinne som kom fra gården Emmekärr i Sverige. Hun kunne bake og lage mat, var superduper til å strikke og veve….alt som var av praktisk arbeid på gården, det var ikke måte på hvordan hun kunne lære seg av praktisk kunnskap og hvor mye hun husket alt! Hun var for meg et kjært familiemedlem i ånden, akkurat som Young.  Men så ble hun senil. Og så døde hun. Igjen ble jeg påminnet om hvorfor jeg ikke tror på fenomet sjel (som “mind”)da jeg var på hennes begravelse: for skal sjelen hennes være en grønnsak i neste liv også?

Avslutning


Jeg vet det er mye vi ikke vet om vår kognitive evne og om menneskenaturen som ikke naturvitenskapen kan besvare (enda?). Men den evige sjelen, livet etter døden for “sjelen”, det avskrev jeg da Young døde….og ble påminnet om det på begravelsen som var hvorfor jeg ikke tror på sjel på en religiøs måte. For vårt kognitive liv (our mind) er like foranderlig som kroppene våre….og forøvrig: fra et reduksjonalistisk nivå, så er “our mind” avhengig av en kropp for å eksistere.

Yezzzz….jeg vet, jeg blir litt eksistensialistisk når man er på begravelser…Men det er de to begravelsene som har innvirket mest på hvordan jeg tenker metafysisk om kropp vs sjel (dvs sjel som “mind”) relasjonen…..I can’t help it! Det er faktisk ingen jeg har diskutert disse tankene mine med, for de har vært kjempe personlige og eksistensielle for meg. Derfor føles det så vanskelig å forklare i et blogg-innlegg hvorfor jeg tenker som jeg gjør om det ut i fra de to begravelsene i mitt liv. Men jeg kjenner at det gjorde godt å forsøke å fortelle det i hvertfall….:-) psss….jeg er ikke ateist selv om jeg ikke tror på “sjel”…..;-)

ha en eksistensiell aften, …………og måtte din sjel vandre den vakre sti i drømmenes paradis når du entrer drømmeland. ;-)

zzzzzzzzzzzzzzz——————-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende