Da farmor var ung, så hun ganske så lik ut som den kvinnen jeg har lagt et bilde ut av her. Joa, farmor hadde mer markert potetnese, men ellers ganske likt! Så fant det passende å ha et “fiktivt” bilde av henne her. :-)

Min farmors bestefar var en særdeles rik storbonde, så hun kom i motsetning til farfar fra et meget veletablert hjem. Farmors bestefar var så rik at han kunne være kausjonist for mange av sine venner og familiemedlemmer. Men et bankkrak (husker ikke i skrivende stund når; men det var etter 1 verdenskrig en gang… skal spørre min far når jeg kommer hjem og sette det inn her), gjorde at bankene så og si “stjal” alt min oldefar hadde av penger i bankene. (Lignende tilstander skjer faktisk i Island med bankene der også for tiden faktisk..) Og ikke nok med det, alle de han var kausjonister for, fikk dårlig betalingsevne under første verdenskrig. Så han måtte han punge ut for dem av nevnte grunn. Men tipp-oldefar ble ikke helt blakk, men blakk nok til at han ikke hadde råd til å beholde gården farmor vokste opp på. Så da flyttet de inn til København og inn til Istedgade. Farmor bodde således i en ganske så fin leilighet med dertil gode oppvekstvilkår. Hun hadde relativ kort skolegang, men likevel faktisk lengre utdannelse enn farfar da hun etter ungdomsskolen gikk på husmorsskole. Farmor var kjempeglad i å danse og gikk på swingkurs og nesten alt som var av dansekurs i København, så på en måte gjorde det ikke noe at de flyttet inn til København fra et bondeland i Jylland slik at hun kunne dyrke danselidenskapene.

Farmor møtte så farfar for første gang da hun var 13 år etter et dansekurs, hvor det ikke langt fra dansekurset var en café farfar hang med vennene sine på. Farfar var da 17 år, så litt aldersforskjell, men ikke en begrensning for en romanse dem i mellom før farfar var 19 og dro ut i krigen.

Under krigen, så var det det man hadde “unntakstilstand” for de som var parforhold. Unntakstilstanden bestod i at utroskap ikke var helt uakseptabelt og amoralsk, men dette var et unntak som gjaldt kunn fordi det var krig. I fredstid var selvsagt utroskap uakseptabelt. Men tenk dere: i krig, så vet man aldri om man ville se hverandre igjen. Så selv om de var sammen, så hadde farmor og farfar på hver sin kant sine flings. Det var også mange andre unntakstilstander hva angår etikk og moral i samfunnene under krigen. For eksempel hvis farmor hadde fått en uekte unge under krigen mens farfar var ute og kjempet, så hadde han forøvrig tatt til seg den ungen også. Det var faktisk ganske vanlig at mange kvinner under ekteskapet (eller utenfor ekteskapet) fikk unger med en annen mann som ikke var deres egentlige livsledsager hvis deres livsledsager var ute i krigen. Men så aksepterte husbondene det så klart! Dette fordi han selv hadde sine flings og eventuelt lausunger andre steder i Europa om han var i krigen. Så partene forstod hverandre godt hva angår dette …for husk: unntakstilstand hva angår moral;-). Sier ikke at dette gjelder for alle, men ellers var det mye unntaksmoral i krig på mange av livets områder…….For i krig er det kaos og da går det litt sånn der med moralen også. Det er vel som regel mest i fredstid man er mest moraliserende….

Da farfar hadde sonet ferdig sin dom for å ha vært med i SS under krigen, så kom han rett hjem til farmor og de fikk så 9 måneder senere faren min. Men de giftet seg faktisk ikke før far var  blitt et år gammel. (Noe far ikke skjønte før de hadde 25 års jubileum og han selv var 26..he he). Men etter krigen, så var det fremdeles ikke lett å leve i Danmark på grunn av tilstandene etter krigen. Fremdeles var arbeidsledigheten skyhøy, og farfar hadde ikke akkurat de beste jobbreferansene til å få de få jobbene de fleste knivet om. Og ikke hadde han noe særlig utdannelse heller. Så da faren min var 6 år, bestemte mine besteforeldre for å prøve lykken i Sverige, men bare for en kort periode (det var i hvertfall tanke…livet ville det anderledes…;-) ). De jobbet stort sett som gårdsarbeidere på forskjellige gårder i sør-Sverige, men omsider, da far var 10 år (år 1956), endte de opp i en gård en stenkast fra nordtuppen av Vättern. Og der ble de boende fast i over 50 år.

Denne gården heter Emmekärr, og det ligger langt ute på landet. Gården består av to hus; et hovedhus som er typisk rødt med hvite vinduskarmer (huset er over 160 år gammelt), og et hus som farfar var med å bygge med tegelsten han selv har lagd fra bunnen av da han jobbet for en kort periode i en tegelstenfabrikk like ved gården. Gården har kunn få nabovillaer og ligger idyllisk til i tro “Emil i Lønneberget” natur. Farfar og farmor drev med blomsterdrift og gartneri sammen med de som eide gården, som var et søskenpar på to (”lissom onkel Jørgen og Tante Sonja” for meg og mine søstre. :-) ). Det søskenparet viste seg å bli et vennskap som varte livet ut for begge mine besteforeldre.

Rart med det, for farmor og farfar dro ut til Sverige for å finne jobb bare for en kort periode for så å ville dra tilbake igjen til Danmark. Men de falt virkelig for det å være så i nærkontakt med naturen og ikke minst innsjøen Vättern. De elsket de forskjellige årstidene, og de elsket den herlige friske luften og det å være langt fra storby overhodet. Farmor og farfar elsket å drive med kroppsarbeid. og det blir det nok av når man bor på landet. Til hobby pleide farfar å studere dyrene i naturen fra vinterstuen med kikkert og ta bilder av dem….han tok generelt veldig mye bilder av naturen. Farmor elsket å lage mat med det farfar hadde fisket og bragt inn fra jordene fra sommern (eller når han isfisket på Vättern om vinteren). Og jo, selv om de elsket alt rundt Emmekärr, ble de også kanskje igjen i Sverige på grunn av det dype vennskapet de også fikk til søskenparet, “onkel Jørgen” og “tante Sonja”.

Det som jeg syntes har vært litt skummelt med årenes løp rundt gården, er at alle naboene var gamle. Og etter som tiden gikk, døde jo naboene. Og arvingene flyttet ikke inn, de bare brukte villaene som sommerstuer. Den siste naboen døde ikke lenge etter at farfar døde i 2001, så farmor var “the last woman standing”. Søskenparet var jo der bare tidvis på gården, så farmor bodde på hele gården alene de siste årene sammen med sin siste hund Nemo. For hele den tiden mens farmor og farfar levde, hadde de alltid en hund som også passet på gården. Til sammen har de hatt 5 hunder hvor hver hund gjennomsnittelig levde i 10 års periode. Siste hunden farmor hadde før hun døde i sommer, vår Kaptein Nemo, måtte vi gjenlevende her i Norge arve nå. Nemo er en stor forvokst shetlands sheepdog hund på bare 6 år. Vi trodde at den skulle dø før farmor, for farmor virket så pigg og frisk den siste tiden før hun plutselig ble dårlig av en ondartet cyste i lungene. Hun døde 9 juni i år….Og gården Emmekärr og hele området rundt Vättern er for tiden helt tomt for mennesker i husene til sommeren kommer.

Epi(b)log

Farmors og farfars trofasthet og samhold med hverandre i tykt og tynt, har påvirket hvordan jeg selv ser på i et godt parforhold. (kanskje også memer spiller inn her…:-) )Jo, min mor sier at farfar levde i bigami med farmor, det vil si at han også var “sammen” med “moster Sonja”. Jeg ser ikke noe galt i det at han var bigamist så lenge farmor ikke hadde i mot det, noe jeg vet hun ikke hadde. For “moster” Sonja var farmors bestevenninne, og det forundrer meg ikke over at farmor følte sånn enorm venninnekjærlighet til henne at hun ikke hadde noe i mot å dele farfar med henne. For “moster Sonja” var en “peppermø”. Det vil si hun ble aldri gift. Hele hennes oppvekst og ungdom og 20 årene ble brukt til å pleie hennes far og oppdra hennes lillebror siden deres mor døde i ung alder. Deres far var ofte skrantene i helsen og alltid syk. Så da tok moster Sonja den livsoppgaven. Så kanskje farmor syntes litt synd på henne og ville derfor dele godene med henne, som takk for alt hun og farfar også har sammen på gården? Og da søskenparets far døde da moster Sonja var 30, så var det på den tiden for sent å finne seg en makker. Litt andre tider på -50 og -60 tallet enn for dagens kvinner i dag som var single på den alderen. Hennes lillebror ble gift med “tante Margrethe”, men de fikk faktisk aldri barn sammen. Så dette venneparet til farmor og farfar så på min far, mine søsken og meg som det nærmeste de hadde av barn og barnebarn. Vi var en skikkelig fin bondefamilie.

Når jeg ser tilbake på hvem farmor og farfar var, ser jeg så mye av meg i dem og hvordan jeg selv ønsker det. Jeg er også veldig opptatt av å være kroppslig og å gjøre kroppsarbeid (og ikke minst opptatt av trening og dans som farmor), samtidig som jeg som farfar er opptatt av akademiske sysler. For jeg tror det er viktig med en balanse mellom bruk av kropp og sinn, for ellers blir i hvertfall jeg rastløs.

Neste blogginnlegg blir et fiktivt lesedialog mellom farmoren min og meg…..:-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende